Av Gard Eirik Emsøy
I min artikkel med navnet ”Ulf Candidatus”, som handler om en penning M1 fra Olav Kyrre funnet i Greslifunnet gjort i 1886, behandlet jeg advers- og reversomskriftene. Adversomskriften tolket jeg til å være HLOIEN, mens den opprinnelige reversomskriften tolket jeg til å være ULF CANDI. Forståelsen av HLOIEN antok jeg å peke til den franske abbeden Herluin av Bec, Normandie. Mens jeg antok at ULF CANDI måtte være en forkortelse av ULF CANDIDATUS. CANDIDATUS antok jeg at måtte bety en kandiat, og at ULF må ha vært en kandidat, sannsynligvis på en klosterskole. Da satte jeg adversen og reversen i sammenheng, og antok at Ulf må ha vært en kandidat på abbed Herluins klosterskole i abbedet Bec-Herluin, Normadie. En av de mest berømte skolene i vest europa i sin samtid.
Grunnlaget for at jeg koblet HLOIEN sammen med Herluin, bygget på stedsnavnet hvor klosteret til Herluin lå, og som da er oppkalt etter ham; Bec-Helloin. Bec kommer fra det danske ordet "bæk", og henviser til elva som rant forbi stedet. Mens jeg antok at Helloin måtte være nær til den orginale uttalen av Herluins navn. Da ble teorien at HLOIEN tilsvarte Helloin. Men i omskriften er det en E for lite. I ettertid av at jeg skrev denne artikkelen, vil jeg så komme med en ny anmerkning rundt skrivemåten av Helloin. Jeg vil tro at stempelskjæreren ikke har brukt bokstaven L som lyden av "L", men som en difftong: "EL". Altså stempelskjæreren utelar E mellom H og L i HLOIEN, da han bruker L som difftongen "EL". Adversomskriften vil da i sin helhet bli HELOIEN. Tilnæremet identisk med stedsnavnet Bec-Helloin.
M1
M2
Denne penningen fra Olav Kyrre, som jeg har vist at relaterer seg til et fransk kloster og dets abbed, har en nært beslektet mynt. Dette er den, som i beskrivelsen av Greslifunnet, ble klassifisert som M2. Reversen angir samme myntmester, men med noe mer utartet omskrift. Bysten på adversen er av samme type og stil som M1: en byste med kappe, spiss hatt med kors på toppen og et håndholdt septer / bispestav. Det eneste som skiller dem er omskriften på adversen. Som jeg tidligere har vist, må omskriften på adversen av M1 være følgende:
H[E]LOIEN
Mens det på adversen av M2, må stå det som må være
ALV
Det er i utgangspunktet rikelig med plass på M2 til å skrive flere bokstaver. Men stempelskjæreren ser ut til å fylle ut stempelet med nettopp kun ALV, slik at det blir lite plass til andre bokstaver. Vi må da kunne anta at det navn stempelskjæreren har prøvd å gjengi, må tilsvare det han har skjært inn i stempelet. Hadde det vært et lenger navn, hadde han naturligvis massevis av plass til å kunne skjære inn flere bokstaver, for å angi personen som han ville avbilde. Men det har han altså ikke.
Tilsvarende med L i HLOIEN, vil jeg anta at L i ALV også kan ha opptredd som difftongen ”EL”. Vi får da AELV. Men hvem er denne A[E]LV som er avbildet på adversen ? Jeg skal nå prøve å vise dette:
Abbed Herluin, som var grunnleggeren av benedictus abbedet Bec-Helloin i Normandie, døde i 1078. Personen som overtok som abbed var Anselm. Under hans lederskap vokste ryktet rundt abbedet som et intellektuelt senter. Da han døde i 1109, hadde han skrevet flere verker og ble kanonisert i 1494.
Hans navn er sammensatt av to ord: Ans og elm. Ans betyr Gud og Elm betyr hjelm. Uttalelsen av hans navn, må springe ut fra disse to ordene, Ans og Elm, for å understreke navnets betydning. Blir navnet uttalt som Anselm, vil ikke navnets betydning komme klart frem. I gammelfransk blir den nasale konsonanten ”N” etter ”A” uttalt sammen ”AH”. Foran en konsonant i slutten av et ord, borsett fra p, t, k og c uttalt som k, blir ikke ”S” uttalt. Vi får da at Ans blir uttalt ”AH”. Mens Elm tilnærmet blir uttalt "ELM" på gammelfransk. Vi får da at Anselms navn ble orginalt uttalt ”AH ELM”.
Tar vi i betraktning at man i samtidens Norge, skrev ord slik de ble uttalt. Så må vi kunne anta at skrifter på samtidens mynter, må ha vært tilnærminger eller ha tilsvart uttalen av navn og andre ord. Deretter må vi også ta i betraktning muntlig overlevering og fornørring av navn og ord. Her da en muntlig overlevering fra Normandie og opp til samtidens Norge. Naturlig nok vil det kunne bli noen endringer av uttalen på veien.
Ser vi på uttalen av Anselm, AH ELM, og det som står på penningen M2, A [E]LV, mener jeg å se at det er store likhetstrekk. Uttalen av AH tilsvarer omtent uttalen av en A, mens jeg vil anta at muntlig overleveing kan ha forvrengt ”M” i ELM til å minne mer om en ”V” i [E]LV. Bemerkelsesverdig er det også å obeservere at A og [E]LV med hensikt ser ut til å være separert på hver sin side av bysten, som om disse representerer to ord.
Så teorien blir da at den etterkommende abbeden etter Herluin, altså Anselm, er avblidet på en norsk penning antatt være utmyntet under Olav Kyrre.
