BRUDEDALEREN
Av Gard Emsøy

Brudedaleren var bruras smykke. Helt fra 1500 – tallet var det vanlig å pynte brura opp med de flotteste sølvsmykker: brudekrone, skospenner, søljer, fingerringer, belter, kjeder, brudedaler og kors. Jo mer sølv hun hadde på seg, jo mer vitnet det om velstand. Sølvet skulle også beskytte brura mot onde makter, og ferden hennes til kirka på bryllupsdagen.

Men sølv var en kostbar ting, og få hadde mye av det i sine gjemmer på kistebunnen. Ofte ble sølvkrone og brudedaler lånt inn, mens de andre smykkene hadde fulgt familien gjennom genrasjoner.

Brudedaleren kan muligvis spores tilbake til «Angus Dei» medaljongen, latin for «Guds lam». Opprinnelig var denne medaljongen de kristnes måte å vise at de trodde på Gud den Allmektige. Allerede tidlig ble det benyttet medaljonger, som vanligvis bar bildet av et lam omkranset av flagg og bannere. Disse endret seg igjen til å bli små dåser. Fruene pleide å ha med seg en mynt i disse, som de stakk til presten for å oppnå hans gunst.

Myntene som er det karakteristiske for brudedalerene kom til mye senere. Det var primært den rike bonden i bygda som skulle vise at han var pengesterk. Han var en av de få som eide speciedalere, og kunne tillate seg å gå til sølvsmeden for å lage smykke av en. Derav har vi brudedaleren vi kjenner i dag. Han skulle vise «hele verden» at han var kar, hadde penger og at han hadde bygdas vakreste mø. «Når brudedaleren danset på bruras mage (for kjedet var svært langt), kunne alle se at hun ikke var på kjukken».

Brudedaleren bestod av et kjede med et anheng. Anhenget var ofte en stor sølvmynt eller medaljong. Under hovedmynten/medaljongen hang det alltid 3 mindre mynter, og under disse tre løv eller skåler. Dette er og var et viktig symbol på treenigheten. Den store sølvmynten pleide å være en riksdaler av typen specie eller krone. Når det kom til de mindre myntene, var det på 1700 – tallet vanlig å bruke såkalte parykkåtteskillinger. Dette var 8 skillinger fra Frederik IV, hvor kongen var framstilt med en stor flott parykk. Disse var også svært populære som vest- og jakkeknapper.

Myntene kunne bli montert i sølvrammer (sarg) før de ble lenket sammen, eller man loddet rett på deres rand. Slik lodding har desverre ødelagt flere flotte speciedalere og andre mynter i tidens løp. Men bruk av mynter til smykker er, på tross av det, en del av vår kultur og historie. Disse vitner blant annet om våre forfedres liv og levesett.

I flere av dagens tradisjonsrike bryllup, blir ofte brudedaleren hentet fram igjen sammen med brudekrona. Disse har ofte ligget på kistebunnen i flere år, og støvet blir nå børstet av dem. Flere unge ønsker å ta opp igjen den gamle tradisjonen for å føre den videre. Brudedaleren er kanskje en av de få tradisjonene vi enda har igjen fra middelalderen. En tradisjon vi bør ta vare på.

Det lages også brudedalere i dag. Som vi er bekjent med, så finnes det kun en som bruker mynter i sin sølvsmedkunst. Det er Finn G.Hornslien som legger myntene inn i en sarg, som gjør at myntene på ingen måte blir skadet. Enhver gullsmed kan ta myntene ut av smykket. De beholder dermed sin fulle verdi.

Brudedaler laget av Finn G. Hornslien i 1996. Myntene er innfelt i en sarg for å unngå monteringsskader. Brudedaleren består av følgende mynter:
4 mark 1684, 8 skilling 1711, 8 skilling 1713, 8 skilling 1715.
 

Brudedaler laget av Finn G. Hornslien i 1996. Myntene er innfelt i en sarg for å unngå monteringsskader. Brudedaleren består av en 4 mark, 2 mark og 3 parykkåtteskillinger.
Mynten over hovedmynten er i utgangspunktet ikke vanlig, men er spesielt og riktig for bunader fra Voss. Mynten er også montert på en bakplate med en klemme, slik at den kan henges opp på bringekluten.
 

Kilder

      • Finn G. Hornsliens råd og tips
      • Knivmakeriet, Finn G. Hornslien, Oslo.
      • Terra Buskerud