Magnus Berrføtts myntreform og geistlig utmyntning
Av Gard Eirik Emsøy

Fra et funn fra ”Nordlandene” kjente numismatikeren Schive i sin tid til en mynt av godt sølv, men av det som kun var vekten av en halv penning, senere kalt halvpenningstandarden. På tross av sine anonyme og meningsløse omskrifter antok Schive at dette var en norsk mynt fra før 1100-tallet. Og i 1863 ble han kjent med det nyoppdagede Sandø-funnet ¹, hvor 14 tilsvarende mynter kom for dagen. På disse var en Magnus var angitt til å være konge. Schive antok da at disse myntene måtte stamme fra Magnus Berrføtt (1093-1103).


Sandø-funnet

Myntskatten som ble funnet på Sandø på Færøyene i 1863 bestod av:

- 24 engelske mynter datert 978 til 1066
- en udatert irsk mynt
- 4 danske mynter datert 1035 til omkring 1060

- 2 norske mynter den gang datert til Magnus den gode 1035-1047 og Magnus den gode sammen med Harald Hardråde 1046-1047. I dag er de datert til Olav Kyrres tid. Henholdsvis en med motvendte byster og en med en Kristusfigur av geistlig opphav.
- 2 norske mynter fra Harald Hardråde med trikvetra.
- 14 norske mynter av halv penningvekt men av godt sølv, hvor et par av disse referer til en konge eller myntherre med navnet Magnus.
- 21 tyske mynter datert 1024-1039
- 29 udaterte mynter

- 1 ungarsk mynt datert 1009-1038.
- Det som man antok var deler av et smykke.


Mynten fra Sandø-funnet som Herbst hadde datert til Magnus den gode 1035-1047. Men som i dag antas å være av geistlig opphav fra etter 1078.


Mynten fra Sandø-funnet som Herbst hadde datert til Magnus den gode sammen med Harald Hardråde 1046-1047. Men som i dag dateres til samkongene og Haraldssønnene Magnus og Olav Kyrre.

Etter at Schive hadde datert de norske myntene i funnet til å være fra Magnus Berrføtt, utgav Herbst i 1866 en beskrivelse av funnet. Han mente på grunnlag av at de utenlandske myntenes datering og den antatte dateringen til to av de norske myntene var fra før 1066, så kunne ikke de andre norske myntene av halvpenningstandarden være av nyere fabrikk. Han daterte da de norske myntene av halv penningvekt til før 1066. Naturlig nok mente han da at disse halvpenningene, som på et par eksemplarer angav en Magnus som konge, måtte være fra Magnus Haraldsson (1066-1067), sønn av Harald Hardråde. Schive så seg senere enig med denne dateringen.


Gresli-funnet

I 1878 ble der på gården Gresli i Tydalen funnet en svært stor myntskatt. I 1881 utga Stenersen en beskrivelse av denne, hvor myntene var delt opp i forskjellig klasser fra A til Z:

Klasse A
- 1 dansk mynt datert 1047-1076
- 33 tyske mynter datert 983-1090
- 3 uvisse

Klasse B
- 8 norske mynter fra Harald Hardråde (1047-1066)

Klasse C-Y

- 2198 norske mynter antatt å være utmyntet under Magnus og Olav Kyrre (1066-1093).

Klasse Z
- 1 uviss mynt.


Penning fra Gresli Klasse M. På adversen er abbed Herluin av Bec-Helloin avbildet.
 

Penning fra Gresli Klasse M. På adversen er abbed Anselm av Bec-Helloin avbildet.

I mine tidligere artikler ”Ulf Candidatus” og ”Enda en abbed på en norsk mynt”, har jeg behandlet klasse M i Gresli-funnet. På to av mynttypene herfra viste jeg at de franske abbedene Herluin (1037-1078) og Anselm (1078-1109) av Bec-Helloin i Normandie var avbildet. Begge framstilt med en mitra, som abbeder først ble tillat å bruke i 1063 ². Begge disse mynttypene angir myntmesteren Ulf Candi på reversen, som igjen står i sammenheng med en type penninger med Kristusfigurer. Denne typen penninger har så igjen utartinger av reversene med uleselige omskrifter, som jeg tidligere har antatt må være fra etter at Ulf Candi har fratredd sin rolle som myntmester. Noe som må ha skjedd en gang etter 1078. Penninger med Kristusfigur og uforståelig reversomskrift må da være fra etter 1078.

I Herbst beskrivelse av Sandø-funnet beskrev han samme mynttype med Kristusfigur å være fra Magnus den gode (1035-1047). Men nå med en ny datering til etter 1078, faller Herbst grunnlag for å datere halvpenningstandarden til Magnus Haraldsson (1066-1067) bort. Altså å datere halvpenningstandarden på grunnlag av siste mulige dateringen av de utenlandske myntene i Sandø-funnet er meningsløst. De norske myntene av halvpenningstandarden, kan da være fra både før 1078 og etter 1078.

På slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet gjennomførte myntkabinettet nøytronaktiveringsanalyser av flere av myntene i Gresli-funnet. I min tidligere artikkel om Olav Kyrres myntreform, antok jeg at myntene hans måtte ha hatt et sølvinnhold på 40, 30 og 20%. Sistnevnte sølvinnhold var særegent for klasse N og Y, som jeg gjennom myntskattene fra Måge ³ og Imsland ⁴, viste at måtte være fra slutten av Olav Kyrres regjeringstid og etter 1078. Kanskje antageligvis fra etter 1085. Denne teorien ble antatt på grunnlag av klasse N og Y sitt fravær i både Måge- og Imsland-funnet. Disse to klassene må da anses for å være de to sist utmyntede klassene fra Gresli-funnet. Alle andre norske mynter fra funnet, må anses for å være fra tidligere i Olav Kyrres regjeringstid.  Problemet er bare det at man ikke med sikkerhet, kan si noe om når Olav Kyrres dårlige penninger ble sist utmyntet!


Penning fra Gresli Klasse J. På adversen viser den to motvendte byster. Det naturlige er at disse viser til Haraldssønnene Olav Kyrre og Magnus.


Penning fra Gresli Klasse I. På adversen kan man lese MANUS, som må bety Magnus og vise til Magnus Haraldsson.

En annen norsk mynttype i Gresli-funnet, viser to motvendte byster. Siden disse nå er vist til å være fra tidlig i Olav Kyrres regjeringstid, så gir disse kun mening om de kun viser til Olav Kyrre og hans bror Magnus, som var samkonger 1066-1067. Det ville vært merkelig om denne mynttypen var utmyntet helt vilkårlig uten at bystene hadde noen mening! Slik som flere numismatikere har antatt. Videre har vi enda en mynt fra Gresli-funnet, hvor man kan lese MANUS. Denne er også av Olav Kyrres tidligste mynter, og må da kunne settes i sammenheng med Olav Kyrres bror Magnus, og da de var samkonger. Disse to mynttypene må være de man med stor antagelse kan henføre til Magnus Haraldsson, Olav Kyrres bror.

I Gresli-funnet, Måge-funnet og Imsland-funnet finnes det ingen innslag av halvpenningstandarden. Men man finner rester av Harald Hardrådes utmyntninger i alle tre funnene. Så skulle halvpenningstandarden vært utmyntet under Magnus Haraldsson, slik som Herbst daterte dem, så ville det ha vært naturlig om det i hvert fall var rester etter dem i disse tre myntfunnene. Men det er det ikke. Altså må da halvpenningstandarden være fra etter 1078. Da de kun angir en konge, altså Magnus, så kan det være nærliggende å tro å dette må være sønn av Olav Kyrre, Magnus Berrføtt.

Det som kan være med på å  bygge opp under dette, er det danske myntfunnet fra Lundby Krat ⁵ gjort i 1980. Funnet innehold 237 mynter, herav 69 av dem var norske av halvpenningstandarden. Samtlige var av til da kjente hovedtyper. De seneste daterbare utenlandske myntene har følgende dateringer:

- 9 danske mynter fra Oluf Hunger 1086-1095
- 109 danske mynter fra Erik Eiegod 1095-1103
- 1 engelsk mynt fra 1098-1100

På grunnlag av dette myntfunnet kan vi anta en øvre daterbar grense på myntene av halvpenningstandarden til før 1103. Da disse må være utmyntet etter Olav Kyrres tid, men før 1103, så er det naturlig å henføre myntene av halvpenningstandarden til Magnus Berrføtt.

Alle norske mynter med trikvetra angir kun Harald Hardråde som konge. Påfølgende norske mynter fra etter 1066 av samme størrelse, men andre typer, angir kun Haraldssønnene Magnus og Olav Kyrre som konger. De norske myntene av halvpenningstandarden angir kun Magnus Berrføtt som konge. På dette grunnlag kan man anta at disse kongene har utmyntet egne mynttyper, som var særegne for kun deres egen regjeringstid. Da kan man anta at klasse N og Y fra Gresli-funnet er fra Olav Kyrre. Gresli-funnet kan da dateres til omkring 1093. Ny datering av Sandøf-unnet blir da til Magnus Berrføtts tid og omkring 1103.


Myntreformen under Magnus Berrføtt

Nå som jeg har vist at halvpenningstandarden antageligvis er fra Magnus Berrføtt, ser vi at det må ha blitt gjennomført en myntreform under denne norske kongen. I forhold til hans fars mynt halverte han vekten. Men innførte mynt av godt brent sølv på omkring 90%. Denne mynten var dobbelt så god i vekt sølv som hans fars siste mynter med kun 20% sølvinnhold men av full penningvekt. Allikevel var hans halvpenningstandard ikke bedre enn hans fars og Magnus Haraldssons første mynter. Disse hadde 40% sølvinnhold og var av full penningvekt. Altså da at sølvinnholdet i vekt i Magnus Berrføtts mynter tilsvarte omtrent sølvinnholdet i vekt i hans fars og Magnus Haraldssons mynter. I virkeligheten var det da kun en videreføring av hans fars myntreform, samtidig som at han sparte kostnadene for kobber.

Spørsmålet som reiser seg er om Magnus Berrføtts myntreform skulle fjerne forgjengerens mynter fra sirkulasjon, og gjøre hans mynt av halvpenningstandarden enerådende.
 

Olav Kyrres mynter er kun i liten grad funnet utenfor Norges grenser. 3 mynter er funnet på de britiske øyer ⁶, et lite myntfunn fra Nederland ⁷, en mynt fra Maine, USA ⁸ , et par mynter fra Finland ⁹ og en del mynter fra offerplassfunnene i nord-Sverige ¹⁰ med andre diverse mindre antall i Sverige ¹¹. Mens mynter av Magnus Berrføtt i hovedsak er funnet utenfor Norges grenser (dagens). Dette kan kanskje bety at Magnus Berrføtts mynter var mer akseptert utenfor det norske fastland som betalingsmiddel, enn hva hans fars mynter var. Dette må i så fall kunne stilles i sammenheng med at Olav Kyrres mynter var av lavt sølvinnhold og Magnus Berrføtts halvpenningstandard var av godt brent sølv. Sistnevnte mynter må på grunnlag av deres høye sølvinnhold ha hatt ingen problemer med å bli godtatt ved utenlandshandel.

Numismatikeren Jon Anders Risvaag har i sin doktoravhandling fra 2006 gjort rede for myntfunn i Trondheim. Heriblant myntfunn fra utgravinger, hvor man har datert lagene myntene ble funnet i. På Folkebibliotekstomta ble det funnet omkring 50 norske mynter fra 1050-1100. 24 av disse stammer fra to skattefunn på henholdsvis 4 og 20 stykker. Den sistnevnte bestående av utelukkende trikvetrapenninger fra Harald Hardråde, og funnet i det som er beskrevet som redeponerte masser. I et lag datert til sent 900 tallet eller hovedfase 1, som det ble kalt, ble det funnet en mynt fra Harald Hardråde og en fra Olav Kyrre. Hvordan myntene kan ha havnet i et så tidlig lag er uvisst, men omrokkeringer av jord eller at myntene har blitt presset ned av menneskelig aktivitet kan være en årsak. I hovedfase 4 datert ca. 1050-1100 ble det funnet 5 mynter fra Harald Hardråde og 11 mynter fra Olav Kyrre og tre usikre antatt å være fra 1000-tallet. Hovedfase 5 datert 1100-1150 inneholdt en penning fra Harald Hardråde og en fra Olav Kyrre.

I utgravingene av Kjøpmannsgata fant man i en grøft for organisk avfall ved en byggestruktur, datert til fra ca. 1100, omtrent 6 mynter fra Olav Kyrre. Videre ble det funnet 5 mynter fra Olav Kyrre i 1100-talls lag, hvor 2 av dem kom fra omrotede lag. En annen mynt fra Olav Kyrre ble funnet i et lag som var datert til før 1100.



Penning fra Gresli Klasse M. På adversen Kristusfigur av samme type som ble funnet under utgravinger av Statens hus sin tomt.


Penning av halvpenningstandard fra Sandø-funnet. Av samme type som ble funnet under utgravinger av Statens hus sin tomt.

Ved utgravinger av Statens hus sin tomt ble det funnet 3 mynter. Hvor 2 av dem ble funnet med metalldetektor. Disse to var henholdsvis en halvert geistlig mynt fra Olav Kyrres tid med Kristusfigur og en mynt fra Magnus Berrføtt kjent fra Sandø-funnet med en due med utbredte vinger på advers og Guds lam avbildet på reversen. Disse to ble funnet i samme lag og nær hverandre.

Det synes merkelig å finne flere mynter fra Olav Kyrre i lag som tilhører 1100-tallet og Magnus Berrføtts epoke. Spørsmålet som reiser seg, er om dateringene av lagene er riktige, eller om det har vært store omrøringer i jordgrunnen, som har ført til at mynter har blitt ført opp i nyere lag. Men det synes merkelig om arkeologene skulle ha datert gjennomgående feil på flere av lagene på to av de ovennevnte funnstedene. Også synes det merkelig om det skulle være tilfelle at samtlige 1100-talls lag hvor man fant mynter fra Olav Kyrre skulle være omrørte. Spesielt er det også at to penninger fra Olav Kyrre og Magnus Berrføtt ble funnet så nært hverandre i samme lag. Jeg vil vurdere å komme med den påstand, som også Nordeide ¹² kom med, at disse myntene fra Olav Kyrre ble brukt inn på 1100-tallet og inn under Magnus Berrføtt.

Nå har man ikke mange myntfunn fra Magnus Berrføtt. Her har man blant annet Sandø-funnet, myntene fra Lundby Krat, offerplassfunnene i Sverige og Vesle Hjerkinn. Sistenevnte, et kirkefunn, bestod av 9 penninger fra Magnus Berrføtt, 4 andre senere norske 1100-talls brakteater, en dansk fra Svend Estridsen 1047-1074 og 1 tysk pennig fra 990-1030. Da sistnevnte er et kirkefunn, som inneholder mynter fra flere epoker, er det ikke lett å bruke dette til å fortelle om noe myntomløpet. Omtrent samme situasjonen er det med offerplassfunnene, hvor det er en opphoping av flere mynter fra forskjellige epoker. Derimot er det interessant å se på Sandø-funnet, som inneholder så mye eldre engelsk og tysk mynt av godt sølv. Sammen med myntene fra Magnus Berrføtt, synes skatten med 4 unntak av dårlige norsk mynt, å inneholde et utvalg av mynter av godt sølv. Skatten kan synes å være et nøye utvalg av eldre og nyere mynter av godt sølv. Altså at det kan virke som at skattens sammensetning er bevisst! Å bruke denne skatten som et indisium på myntomløpet i Norge, kan da synes å være feil.

Når det kommer til de norske myntene fra Magnus Berrføtt i myntfunnet fra Lundby Krat, synes det spesielt at så mange norske mynter skulle finne veien over sjøen til Danmark, når det fra Olav Kyrres tid kjennes minimalt med funn av hans mynter utenfor Norges grenser. Så da må man begynne å vurdere om dette funnet kan være representativt for myntomløpet i Norge på Magnus Berrføtts tid. Hvis Olav Kyrres mynter på grunn av lavt sølvinnhold ikke var akseptert i utlandet under hans regjeringstid, så kan man ikke på grunnlag av Lundby Krat trekke en konklusjon av at Magnus Berrføtts mynter var enerådende i Norge på den tiden. Naturligvis må Olav Kyrres mynter, hvis de fortsatt var gyldige og i sirkulasjon i Norge under Magnus Berrføtt, ha blitt sortert ut av den pengemengden av norske mynter i myntfunnet Lundby Krat før den forlot Norge, da disse myntene nok ikke var akseptert utenlands.

Da sitter vi igjen med at myntfunnene sannsynligvis ikke kan si noe om myntomløpet i Norge under Magnus Berrføtt. I J. S. Jensen sin beskrivelse av de norske myntene i myntfunnet fra Lundby Krat, påpeker han at det for Magnus Berrføtts mynter kun finnes få stempelvarianter i forhold til Olav Kyrres rikdom av stempelvarianter. Dette kan jo være i sammenheng med at man ikke kjenner til så mange mynter fra Magnus Berrføtt. Men det kan også tilsi at det ikke ble utmyntet så mange mynter under ham. Og i så fall ville det ikke ha vært nok til å bytte ut hele myntomløpet i Norge med hans egne mynter. Funnene av mynter fra utgravingene i Trondheim, er kanskje det eneste man har til å kunne si noe om myntomløpet under Magnus Berrføtt. Når flere mynter fra Olav Kyrre er funnet i 1100-talls lag, så vil jeg tro dette er ensbetydende med at det var disse som dominerte myntomløpet på den tiden. Og da at disse var favorisert som omsetningsmidler fremfor Magnus Berrføtts mynter. Sistnevntes mynter må da heller være favorisert som oppsparte midler og utenlandshandel.

Konklusjonen av dette kan da bli at Magnus Berrføtts myntreform med halvpenningstandarden, ikke synes å ha vært ment å erstatte allerede eksisterende myntomløp fra Olav Kyrre. Men kanskje heller oppfattes som en reaksjon på Olav Kyrres forringelse av sølvinnholdet i penningene. Og da at Magnus Berrføtts halvpenningstandard, som i sølvinnhold i vekt per penning tilsvarte Olav Kyrres gode penning, må ha vært ment å gjenopprette penningverdien som hans far Olav Kyrre etablerte. Men også at selve halvpenningstandardens vekt og størrelse kanskje var ment for å lett kunne skille sin fars mynter av varierende sølvinnhold fra hans egne mynter av godt sølv. Om han satte en ny verdi på Olav Kyrres mynter i forhold til hans egne, er vanskelig å si. Men i handel, må det ha vært lett å skille myntene fra hverandre. Samt at Magnus Berrføtts mynter kanskje ble favorisert i utenlandshandel og deponering, og Olav Kyrres representerte mesteparten av myntomløpet i Norge.

 

Geistlig utmyntning

Blant disse myntene, som man i dag henfører til Magnus Berrføtt, har noen en adversomskrift som nevner Magnus, altså Magnus Berrføtt. Vi har også adverser som viser en byste med krone. Hvor den ene har på adversen en A, som later til å kunne være den andre bokstaven i Magnus. Mens det på en mynt med en nesten tilsvarende byste finnes en M bak denne. Antageligvis også en henføring til Magnus Berrføtt. På flere av myntene angis det også på reversen at det er Svein på Kaupang som er myntmester. Ellers går uleselige og uredelige omskrifter igjen på de mynter som må være utmyntet under kongen Magnus Berrføtt.



Men et mindretall av myntene i Sandø-funnet, som man antar er utmyntet under Magnus Berrføtt og hans halvpenningstandard skiller seg ut. Her har vi en penning med en byste med en spiss hatt som har et kors på toppen. Bysten holder også et septer. Omskriften på adversen består kun av vertikale streker, og gir ingen mening. Det man her må bemerke seg, er at denne typen av byste er tilnærmet identisk med de fra Gresli-klassen M, M1 og M2, som man antar er utmyntet mens Olav Kyrre (1067-1093) var konge. Men som jeg har vist at må være utmyntet i regi av geistlige, sannsynligvis et kloster. M1 og M2 har jeg i mine artikler ”Ulf Candidatus” og ”Enda en Abbed på en norsk mynt” vist å avbilde henholdsvis abbed Herluin (død 1078) av Bec-Helloin, Normandie, og Abbed Anselm (1078-1109). Siden bystene er tilnærmet identiske, levner det ingen tvil om at denne mynten fra Magnus Berrføtt også må avbilde det som må være en abbed, samt at den må være utmyntet i geistlig regi.

Jeg vil derfor tro at Abbed Anselm, som var abbed i Bec-Helloin da Magnus Berrføtt overtok tronen i 1093, må være den personen som er ment å være avbildet på denne mynten.



Videre befinner det seg et eksemplar av halvpenningstandarden i Kungeliga Myntkabinettet i Sverige med ukjent funnsted. Her har vi igjen samme type byste som på M1, M2 og penningen fra da Magnus Berrføtt var konge. Men her vendt mot høyre. Korset på reversen er annerledes, ikke et dobbeltkors, men et enkelt kors som avsluttes med linjer som skjærer dette vinkelrett på endene. Jeg mener at det er ingen tvil om at denne mynten også må føyes inn under geistlig utmyntning. Men siden bysten er høyrevendt og reversen har fått et annet kors, så må det kunne antas at denne mynten er senere enn den førstnevnte mynten fra Magnus Berrføtt.

Nå som jeg har vist at disse myntene linker sammen geistlig utmyntning under Olav Kyrre med geistlig utmyntning under Magnus Berrføtt, så finner man ytterligere tre andre typer av halvpenningstandarden med kristne motiver, to av dem fra Sandø-funnet. Det må da være rimelig å sette disse i sammenheng med den geistlige utmyntningen under Magnus Berrføtt.

Det ene eksemplaret fra Sandø-funnet med kristne motiver, er det som avbilder en fugl på den ene siden, den hellige ånd framstilt som en due, og på den andre siden et lam med glorie og en fane / stav , ”angus dei” oversatt til guds lam, som viser til Jesus Kristus. Den andre mynten viser det som Schive antok å måtte være en griff, men som Herbst klart mente å være en symbolsk avbilding av evangelisten Markus. Han blir ofte i den katolske kirke blant annet avbildet som en løve med vinger. På reversen mener jeg også med litt fantasi å kunne lese EɅNGEL, hvor V er snudd opp ned. Jeg vil da komme med den grunnløse påstand om at den uleselige del av omskriften på reversen må omtale evangelisten Markus. Forhåpentligvis vil tiden og nye myntfunn bekrefte eller avkrefte dette.

Videre kunne også evangelisten Markus fremstilles som en person med en åpen bok eller bokrull og en fjær (-penn). I den sammenheng er det svært interessant å se at på en av myntene fra Gresli-funnet klasse L, har avbildet på adversen et hode med spiss hatt, lignede en bispehatt eller mitra. Under dette ser man det som kan ligne en oppslått bokrull. Til venstre for hodet og over bokruller ser man det som kan være en fjær. Til høyre for hodet ser man også et stav eller et septer med et kors på toppen. Jeg tror derfor at personen som er avbildet på denne mynten gjennom symbolene er ment å være evangelisten Markus. Og da at evangelisten allerede under Olav Kyrres regjeringstid var avbildet på norske mynter. Denne mynten vil jeg også sette i sammenheng med den geistlige utmyntningen under Olav Kyrre.


Her viser det som må være en noe mer utartet fjær, mens det som må være en bokrull viser klart.


Her viser det som klart må være en fjær, mens bokrullen har blitt utartet og nå delvis blitt en del av ansiktet

Når det kommer til reversen av denne mynten, så har det i lengre tid undret meg med alle disse M’ene som går igjen, og hva funksjon disse må ha hatt. I den oppslåtte boka eller bokrullen evangelisten Markus ofte er avbildet med, kan det blant annet stå PTMM som står for  PAX TIBI MARCUS MEUS: Fred være med deg, Markus, min evangelist. Omskriften på reversen av penningene fra Gresli-klassen L varierer med fra 2 til 4 M’er, hvor de enkeltvis er plassert i hver sin forlengelsen av korsvinklene. Jeg vil derfor igjen komme med en ny påstand om at den originale reversomskriften skal være PTMM, hvor hver enkelt bokstav er plassert i hver sin forlengelsen av korsvinklene. Nye myntfunn vil forhåpentligvis avkrefte eller bekrefte denne påstanden.

De svenske offerplass-funnene beskrevet av Jammer, Malmer og Rasmusson i 1956, henholdsvis offerplassene Rautasjaure, Gråträsk og Unna Saiva, inneholdt de alle en eller flere norske mynter fra omtrent 1050 til 1200. Det som er uvanlig med Rautasjaure og Gråträsk, er at de inneholdt en majoritet av norske mynter. Noe som er uvanlig for slike myntfunn et utenfor Norges grenser.



En av myntene fra offerplassen Gråträsk, er av Magnus Berrføtts halvpenningstandard. På adversen er det avbildet en stående Kristusfigur med glorie og utstrakte armer, hvor denne i venstre hånd holder en gjeterstav. Liten tvil er det om at dette skal forestille Jesus Kristus. På reversen har den et dobbeltkors med en strek i hver korsvinkel, hvor denne er halve lengde av hver korslenge. Omskriftene på advers og revers har jeg ikke klart å tyde ut fra bildene, om de da kan gi noen mening.

Denne mynten er så nært beslektet med Gresli-funnets M3, som igjen gjennom reversomskriften er beslektet med M1 og M2, at det levner ingen tvil om at denne penningen myntet under Magnus Berrføtt, må være av geislig opphav og utmyntning.

Det jeg nå har vist, er at det ikke bare var under Olav Kyrre at kirken / geistlige hadde myntrett, men at dette fortsatte også under Magnus Berrføtt. Da selvfølgelig med korresponderende vekt og sølvinnhold som kongens mynt.


NOTER

1. Sandøf-unnet er brakt tilbake til Færøyene. J. S. Jensen har behandlet det inngående i NNÅ 1997-99.
 

2. I 1063 ble første abbed tillatt å bruke hodeplagget mitra. Dette var abbed Engelsinus i abbediet St. Augustine av Canterbury. Fra da av ble det gitt flere tillatelser til abbeder til å bruke mitra.

3. Myntfunnet fra Måge fra Ullensvang innehold følgende mynter:
- 9 danske mynter fra Sven Estridsen (1047-1074)
- 3 tyske udaterte mynter
- 1 norsk mynt fra Harald Hardråde
- 196 norske mynter fra Olav Kyrre

4. Myntfunnet fra Imsland i Ryfylket inneholdt følgende mynter:
- 151 norske mynter fra Olav Kyrre

5: De 69 norske myntene fra Magnus Berrføtt i Lundby Krat - funnet fordeler seg som følger etter Malmers klassifiseringssystem:
- 119-124 Brita malmer Primary 2e/IV a (6 stk.)
- 125-130 Primary mgl./IV a (5 stk.)
- 131-134 Primary 2f/IV b (4 stk.)
- 135-137 Primary mgl./IV b (3 stk.)
- 138-148 Primary 2g/IV b (11 stk.)
- 149-151 Primary 3/III (3 stk.)
- 152-153 Primary ?/? (2 stk.)
- 154-156 Primary 4/IV b (3 stk.)
- 157-158 primary 4/IV c (2 stk.)
- 159-161 jfr. K. Skaare NNÅ 1969 nr. 8 (3 stk.)
- 162-165 jfr. K. Skaare NNÅ 1969 nr. 6-7 (4 stk.)
- 166-169 Preget i Kaupang, dvs Nidaros (Trondheim) Brita Malmer Primary 6/IV b (4 stk.)
- 170 Fragment jfr. ovenfor
- 171 fragment, preget i Kaupang, dvs Nidaros. Sandø-funnet nr. 34 (tavle I nr. 3)
- 172 Fragmentarisk bevart
- 173 Brita Malmer Primary 9/IV a
- 174-176 Primary 9/IVb (3 stk.)
- 177-178 jfr. Galster Græse, nr. 223 (2 stk.)
- 179-187 Diverse fragmenter (9 stk.)

6. De 3 enkeltmynter kommer fra følgende steder:
- Shetland, Jarlshof
- England, Lincoln
- England, Thetford

7. 6 mynter fra Olav Kyrre funnet Heemskerk, Nederland.

8. Det ble funnet en penning fra Olav Kyrre under utgravinger av et område i staten Maine i USA i 1957.

9. Fra følgende steder kjenner vi funn av et par mynter fra Olav Kyrre i Finland:
- Finland, Tuomaala
- Finland, Koirakallio

10. De Lappiske offerplassfunnene i Sverige inneholdt følgende antall av Olav Kyrres mynter:

- Sverige, Rautasaure 1909 – 66 stk

- Sverige, Unna Saiva 1915 – 1 stk

- Sverige, Gråträsk 1907 – 18 stk

11. Diverse mindre funn av Olav Kyrres mynter i Sverige

- Sverige, Vivallen 1913 – 8 stk
- Sverige, Langön 1907 – 2 stk

- Sverige, Johannishus 1866 – 4 (5?) stk (1065-1095)
- Sverige, Sverige (III) før 1858 – 2 stk

12. Nordeide antok på grunnlag av myntene fra Olav Kyrre funnet i lag datert til etter 1100-tallet på folkebibliotekstomta, at disse må ha vært i sirkulasjon inn i Magnus Berrføtts tid.

Kilder

Jeg vil takke for Jørgen Sømod sine nyttige bidrag, kommentarer og synspunkt.

Gard Eirik Emsøy. Myntreformen under Olav Kyrre og Magnus. 2008
Gard Eirik Emsøy. Ulf Candidatus. 2008
Gard Eirik Emsøy. Enda en abbed på en norsk mynt. 2008

J. S. Jensen. A new Danish "Viking-Age" hoard from c. 1100. II. The Norwegian, Ënglish and German coins from the Lundby Krat hoard. Proceedings of the 10th international congress og numismatics. London 1986.
Jammer, Linder Welin, Malmer, Rasmusson. Mynten i de lapska offerplats-fynden. Serning 1956.
Brita Malmer. A contribution to the numismatic history of Norway during the eleventh century. Commentationes de nummis saeculorum IX-XI in Suecia repertis. Stockholm 1961
S. W.Nordeide. De beste bønder i kjøbstæden. 1989
J. A. Risvaag. Mynt og By. Trondheim 2006
Kolbjørn Skaare. Norges Mynthistorie, bind I og II. Oslo-Bergen-Tromsø 1995.
Kolbjørn Skaare. Coins and Coinage in Viking-Age Norway. The establishment of a national coinage in Norway in the XI century, with a survey of the preceding currency history. Oslo 1976, 276 s., XXII pl.
Kolbjørn Skaare. Myntene fra Vesle Hjerkinn. Viking 1986.
L.B. Stenersen. Myntfundet fra Græslid i Thydalen. Christiania 1881
L.B. Stenersen. Om et Myntfund fra Imsland i Ryfylke. Chri. Vidensk. Selsk. Forhandl. nr. 6 (1889), 13 s. I pl.

L. B. Stenersen og A. W. Brøgger. Et myntfund fra Maage i Ullensvang. Bergen Museums Aarbok 1912 nr. 7.
B. J van de Veen. Vikinger på stranden i Heemskerk, Holland". Nordisk Numismatisk tidsskrift 2003 nr. 3-4.

http://www.katolsk.no/biografi/markus.htm

http://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Mitre

[Publisert på Numismatikeren 13.05.2009]