Men hvorfor har denne private og lojale personen til Ole Bjørn Fausa og Samlerhuset forsøkt å redigere bort alle disse kritiske sannhetene om Samlerhuset. Hva har de å skjule? Kanskje det at deres salgsmetoder en gang var ren svindel, og at det i dag grenser opp mot svindel i flere tilfeller. Og det som var ren svindel, var at Samlerhuset med Ole Bjørn Fausa i spissen solgte medaljer som mynter! Medaljer og mynter er to vidt forskjellige ting innenfor numismatikken og samlerverdenen. Mynter er eller har vært gyldige betalingsmidler, og har en stor skare av samlere som er villige til å betale mye penger for flere av disse. Dette gjelder også moderne mynter som blant annet kan være sjeldne av ulike årsaker. Men for medaljene sin del, da i hovedsak moderne slik de som Samlerhuset selger, så er disse langt fra så ettertraktet blant myntsamlere. Verre er det, at Samlerhusets medaljer er laget på bestilling fra dem, slik at de kan tjene mest mulig penger. Så da Samlerhuset solgte sine medaljer som om de var mynter, så var det ikke for noe annet enn å tyne uvitne nordmenn for mest mulig penger. Og enda verre er det at de er ikke verdt mer enn sølvpris på myntmarkedet. Det vil si rett under en hundrelapp for en 1 unse sølvmedalje, da nyprisen den gang var rundt 400 kroner. Og det var ren svindel fra Ole Bjørn Fausa og Samlerhuset, da de solgte noe utgitt for å være noe det ikke var: Medaljer utgitt for å være mynter.
Faksimile annonse Samlerhuset: 12 skilling Oscar I
Selv i dag finner vi eksempler fra Samlerhuset hvor det forekommer villedende reklame. Da vanligvis i form av billedbruk. I skrivende stund har Samlerhuset flere mynter for salg på sine internettsider. Et eksempel er en salgsannonse for 12 skillinger fra Oscar I. Sammen med den ”svært” viktige informasjonen at den er preget i sølv (en selvfølgelighet for samlere) samt at den er en av Oscar I 4 utmyntede valører, så finner vi et bilde av en 12 skilling fra Oscar I. Det spesielle med den avbildede mynten, er at det er samme eksemplaret man finner i priskatalogen ”Norges Mynter”, samt at denne mynten befinner seg nå i Norges Banks arkiver. Mynten er i seg selv perfekt med speilflater og matt relieff og i kvaliteten prooflike. Når et eksemplar av den kvaliteten kommer på markedet, kan det fort gå for 2-4 ganger katalogprisen. Men er det så en slik fantastisk mynt man får? Nei, det er det ikke. Som svar på en forespørsel til Samlerhuset, fikk jeg vite at mynten man fikk var i kvalitet 1+. Med andre ord en velbrukt mynt som har en katalogpris på 475 kroner, akkurat det Samlerhuset skal ha for den. Man får dermed ikke den fantastisk flotte mynten som er avbildet, men heller et velbrukt slitt eksemplar. Det er villedende markedsføring og grenser opp mot svindel. Men så spørs det om eksemplaret Samlerhuset selger i angitte kvalitet 1+ er verdt 475 kroner. Av egen erfaring, så er Samlerhusets kvalitetsvurdering håpløst dårlig. Jeg vil derfor anta at man heller får en mynt i kvalitet 1, som er en kvalitetsgrad lavere med tilhørende lavere verdi. Samlerhusets håpløse kvalitetsvurdering vil jeg komme tilbake til ved en annen anledning!
Faksimile annonse Samlerhuset: 2 skilling 1870 - 1871
Faksimile annonse Samlerhuset: 50 øre / 15 skilling 1874 - 1875
Andre eksempler på villedende bruk av bilder finner vi flere av på samlerhusets internettside. Dette gjelder for 2 skillinger de selger fra årstallene 1870 -1871. Her er også bildene hentet fra priskatalogen ”Norges Mynter”, som avbilder et ubrukt eksemplar. Det man får kjøpt er et velbrukt eksemplar. Akkurat det samme gjelder for norske 50 øre / 15 skilling fra årene 1874 – 1875. Her er det avbildet et perfekt eksemplar fra Norges Banks arkiver, og det oppgis ikke noe sted i annonsen i hvilken kvalitet eksemplaret er. Hvorfor skal man betale 2 650 kroner uten å vite hvilken kvalitet man får? Og det særlig når man vet at Samlerhusets kvalitetsvurdering er håpløst dårlig?
Nå som jeg har vist at Samlerhuset med Ole Bjørn Fausa i spissen er en uetisk mynthandler, så må jeg vise i hvert fall et eksempel på hvorfor de skal plasseres øverst på en topp ti liste over uetiske mynthandlere (salg av mynter som medaljer og en egen produksjon og salg av disse til ekstrem overpris er egentlig nok til å sette dem der).
GULLSKATTEN
I Kolbjørn Skaares Norges Mynthistorie bind 1 fra 1995 kan vi lese om den norske gulltransporten. Han skriver at da gullinnløsningen ble suspendert i 1931, ble kun det gull som loven påbød oppbevart i Norge. Resten var allerede skipet over til Nord-Amerika. Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940 kjørte 26 lastebiler lastet med til sammen 50 tonn gull bestående av gullmynter og gullbarrer fordelt på 1503 kasser og 39 kagger ut fra Norges Bank. Etter en togreise ble noe av gullet lastet over på en engelsk krysser i Åndalsnes. I Molde ble noe mer av gullet lastet på en annen britisk krysser. Resten ble lastet over på en lokalbåt, som fraktet det til Lyngstad. Her ble det så lastet over på fem fiskeskøyter. Disse fraktet det til Titran hvor to større skøyter fraktet det til Tromsø. Her ble gullet lastet over på en britisk krysser. Da gullet endelig var kommet velberget over til England, manglet det kun 296 ungarske 20 koronaer. Senere ble denne gullbeholdningen sendt videre til USA og Canada, bortsett fra en liten del som ble igjen i England.
I 1988 fikk Oslo Mynthandel kjøpe en del av gullmyntene fra gulltransporten. Dette var 100 000 nordiske mynter som veide 658 kg. Disse ble så fordelt på en håndfull personer heriblant Oslo Mynthandel. Sistnevnte begynte å selge de norske gullmyntene til en stiv pris, som vedvarte frem til 1996, da Riibe mynthandel fikk tak i en god del norske gullmynter. Da falt prisene drastisk. Så proklamerte Samlerhuset samme år i en avisartikkel i Aftenposten 4. mai, at de hadde fått tak i det siste kjente partiet med gullmynter. Samt at samlere da fikk en unik sjanse til å sikre seg en bit historie. Så plutselig i august 2001 fikk Samlerhuset, eller det såkalte ”distribusjonssenteret for norske mynter”, kloa i enda flere gullmynter. Disse skulle visstnok ha blitt oppbevart i norske bankhvelv, og at de antar at noen skulle forvente at disse skulle ha blitt overført til Norges Bank, eller ”anbrakt på museum”. Men så at det i stedet var besluttet at myntene skulle ”legges ut for salg til det norske folk”. Og hver person fikk retten til å sikre seg et eksemplar. Men nå i 2009 har de igjen fått tak i et parti med gullmynter, og de antar at dette er høyst sannsynlig det siste partiet med gullmynter. Igjen! Hvor mange ganger har de fått inn det siste tilgjengelige partiet?
Faksimile Aftenposten 4. mai 1996
Faksimile reklame fra "Distribusjonssenteret for norske mynter” (dvs. Samlerhuset) 2001
Det som er hårreisende er at Samlerhuset hver gang har tilbudt samlere disse gullmyntene til overpris. Det vil si mer enn hva myntsamlere vil betale. Muligheten til å kjøpe Samlerhusets mynter får man ofte gjennom et brev tilsendt i posten, og uvitne vanlige norske folk lar seg rive med av flotte brosjyrer med masse ord og tekst som ikke gir noen mening i utgangspunktet. I 2001 snakket de om rasjonering, nå snakker de om det siste partiet. Det samme de gjorde i 1996. Det er ikke noe annet en ren fyllmasse i en salgsannonse ment til å få folk til å bite på.
Og folk biter på. I år har Samlerhuset gått helt av skaftene, og tilbyr myntene til en ekstrem overpris. De garanterer at myntene stammer fra gulltransporten. Hvordan vet de det? På grunn av kvaliteten, fargen eller hva? Jeg har ikke sett noen bevis på det, og tror da ikke på det de skriver. Om så kun en av disse myntene ikke skulle stamme fra gulltransporten, så kan de ikke bruke denne påstanden. Siste store partiet mener de også at det er. Bevis det sier jeg bare! Så skriver de at myntene er av beste kvalitet, samt at de ikke har noen bruksslitasje. Det at de ikke har noe bruksslitasje kan godt stemme. Men at de er av beste kvalitet er bare tull. Alle myntene fra gulltransporten, hvis myntene stammer fra denne, har flere kontaktmerker. Da de alle har vært i direkte kontakt med andre mynter fra dagen de ble produsert. For det var slik man oppbevarte dem den gang. Skulle de ha vært av beste kvalitet, så skulle de ha blitt plassert separat allerede rett etter at de ble preget. Videre har Samlerhuset forseglet hver mynt for hånd som en garanti. Hva slags garanti er det snakk om? Og hvorfor skulle jeg i all verden sette pris på å vite at noen har forseglet mynten for hånd? Det er jo ikke italienske sko jeg kjøper. For en myntsamler har dette absolutt ingen verdi! Så annonsen til Samlerhuset er full av unyttig informasjon en myntsamler ikke har noe glede av, og som blant annet ikke kan bevises!
Faksimile annonse Samlerhuset: Sett med en svensk og en norsk 20 kroner angivelig fra gullskatten
Tilbake til prisen på alle disse settene de legger ut for salg. Det ene settet, som kun finnes i 799 nummererte sett (en nummerering som er totalt uten verdi, da vanlige samlere tar hammeren på kapslene og kaster etuiet, for å plassere myntene slik de selv vil ha dem i deres egen samling), består av en norsk og en svensk 20 krone i gull. Prisen er satt til horrible 14 600 kroner. Man kan anta at myntene er i kvalitet 0/01, som man av erfaring ser at hovedmengden av mynter som sies å komme fra gulltransporten er i. Katalogprisen på en vanlig norsk 20 krone i gull fra Oscar II tilsvarende årstallet som vist i annonsen, er da 4 600 kroner. Så da må vel den svenske 20 kroningen være verdt 10 000 for at regnestykket skal gå opp? Men det er ikke tilfelle. En slik svensk 20 kroning koster rundt 2 – 3000 kroner. Totalt sett har dette settet fra samlerhuset en markedsverdi på 7 500 kroner. Altså skal Samlerhuset ha dobbelte av markedsprisen for sitt sett. Hva betaler man for? Det eksklusive treetuiet med en verdiløs nummerering og det at en eller annen person har tatt på myntene da de ble pakket?
Faksimile annonse Samlerhuset: Sett med 3 svenske og 2 norsk 20 kroner angivelig fra gullskatten
Enda verre er det med et sett på 5 gullmynter. Det skal de ha 37 000 kroner for, og det finnes kun 199 nummererte sett. Igjen en totalt verdiløs nummerering. I dette settet er det vanskelig for en som ikke har mye kunnskaper om mynter, å finne ut av hvilke mynter settet inneholder. Nordens aller første 20 krone i gull utmyntet fra 1873 med Oscar II avbildet. Jeg tror at Samlerhuset mener en svensk 20 krone. For øvrig så utmyntet også danskene 20 kroner i 1873. Kan Samlerhuset bevise at svenskene var først ute med å utmynte 20 kroner i gull? Det tviler jeg på. Så får man også en unik norsk 20 krone fra 1874 eller 1875 med dobbeltvalør. For det første så er ikke disse myntene unike. For det andre betyr unik at det kun eksisterer et eksemplar. Her har Samlerhuset absolutt ingen kunnskaper om ordbruk. Heller kjenner de ikke til ordet uniks betydning. Eller så er dette en bevist handling for å fylle opp en annonsetekst med verdiløse ord uten noen som helst mening. Rettere sagt villedende mening. Videre så skal det være en norsk 20 krone i ren kronevalør. Visstnok den eneste rene 20 kroner i ren kronevalør utmyntet under Oscar II, hva nå enn det skulle gi mynten mer av verdi.
Faksimile annonse Samlerhuset: Sett med 3 svenske og 2 norsk 20 kroner angivelig fra gullskatten
Men jeg har store problemer ut fra annonseteksten å finne ut antallet av norske og svenske mynter. Det skal være 5 totalt. Men hvor mange norske? Det er jo det som er det essensielle når det kommer til prisen. Etter å ha trykket litt rundt på annonsen fant jeg et bilde av 5 stykker 20 kroner i gull. Her var det avbildet 2 norske og 3 svenske. Antar man også her at kvaliteten er 0/01 så vil markedsverdien på de norske ligge på omkring 11 500 kroner, og for de svenske på maks 9 000 kroner. Totalt sett 20 500 kroner, og da er prisen fra Samlerhuset hele 16 500 kroner under det man kan få disse myntene for på det vanlige myntmarkedet. Dette er en hårreisende overprising, på dette såkalte komplette settet. For dette er absolutt ikke noe komplett sett av noen som helst form. Et komplett sett ville ha bestått av utelukkende alle årstallene av kun norske 20 kroner fra Oscar II, noe som er uoppnåelig for de fleste samlere.
Videre er antallet sett som tilbys horribelt høyt og kan ikke på noen som helst måte forsvare denne sinnsyke overprisingen. Fra den ene enden til den andre er dette et uetisk fremstøt fra Samlerhuset med Ole Bjørn Fausa i spissen. Det er en ren melking av det norske folks penger. Og da vanlige folk som ikke har kunnskaper om mynter og deres verdi. For Samlerhuset kjenner sine metoder, og vet at å reklamere på TV, nettaviser og gjennom positiv omtale på diverse TV-programmer så treffer de sin kjøpergruppe. Det er de uvitne nordmenn. De spiller på deres kunnskapsløshet, og utnytter dem på den verst mulig kyniske måten. De prøver å fremstå som seriøse selgere gjennom sine layouter, sitt språk fullt av flotte ord og sine begrensede antall av såkalte sett. Hva så med den stigende gullprisen de skriver så varmt om i sine annonser for gullmyntene? At gull er en sikker investering, samt at det har steget de siste årene. Riktig nok. Men jeg spør bare, hvor mye må ikke gullprisen stige for at et kjøp av disse gullmyntene fra Samlerhuset skal lønne seg? Det er bare tom og verdiløs ordbruk fra Samlerhuset.
Jeg sier bare: hold dere borte fra Samlerhuset og Ole Bjørn Fausa. De vil bare ha pengene dine, samme hva det koster! Og det er dette som gjør at de fortjener en plassering på en topp ti liste over uetiske mynthandlere.
KILDER
Jeg vil takke Kjetil Kvist for en gullskatt av informasjon om Samlerhusets salg av "gullskatten".
Kolbjørn Skaare. Norges Mynthistorie bind 1. 1995
Samlerhuset.no
Wikipedia.no
Samlerforum.no
Norges Mynter 2009, priskatalog