Ulf Candi[datus]
Av Gard Eirik Emsøy

På høsten 1878 under potetplukking på gården Gresli i Thydalen, kom det for dagen hele 2200 mynter. Sammen med myntene fant man også en del oldsaker. Hele dette funnet, foruten 79 mynter som fant veien til private hender, ble kjøpt opp av Universitetets mynkabinett i Oslo. Doktor L. B. Stenersen fikk det ærefulle oppdrag i å beskrive funnet. I 1881 publiserte han en fullstendig og svært detaljert beskrivelse: Mynfundet fra Græslid i Thydalen. Beskrivelsen var på hele 74 sider med 7 plansjer utført av J. Scober i Durlach, Baden.

Samtlige mynter i funnet ble delt inn i forskjellige klasser A til Z. I beskrivelsen får vi se at Steneresen har problemer med å datere funnet og myntene. Han og numismatikere i ettertid var uenige til hvem og når myntene skulle dateres. Det skulle imdelertid ventes til 1960-tallet, før Brita Malmer daterte myntene til Olav Kyrre. I dag anser man Brita Malmers datering for å være riktig.

En av klassene som Stenersen delte myntene inn i, klasse M, inneholder 4 mynter som har fanget min interesse. Jeg snakker da om M1 (1 stk), M2 (1 stk), M3 (2 stk). Disse fire myntene er alle forsynt med kristne motiver. M1 og M2 har begge det som må være en biskop / abbed på adversen. Altså en byste utstyrt med bispelue (hatt med kors på toppen). M3 er deriomot helt forskjellig, og utstyrt med en kristusfigur (etter modell fra bysantiske mynter). 

M1



M2

M3

Omskriten på disse myntene angir mymesteren på tre nesten identiske måter: Ulf Candi, Ulf Canpi og Ulf Cmnpi. Stenersen antok i sin beskrivelse at denne P i Canpi er det angelsaksiske bokstavtegnet P, som betegner en w-lyd. Videre skriver Kolbjørn Skaare i sin Norges Mynthistorie fra 1995 at man til nå ikke til nå hatt noen formening om hvilken betydning dette tilnavnet har hatt, ei at man kjenner til det fra noen annen sammenheng. Heller ikke Steneresen i sin beskrivelse kunne si noe om dette tilnavnets betydning.

Candi, Canpi og Cmnpi må være det samme tilnavnet. Hvis man antar at M i Cmnpi er en dårlig utformet A, får man uttalen på to av tilnavnene til å bli Canwi og Canwi. Ordlyden av disse er sammenfallende. Sammenligner man også disse to med Candi, ser man at ordlyden ser ut til å være sammenfallende. Forskjellen i skrivemåter kan forklares med at skrivekyndige på denne tiden ikke skrev norrønt med regler for rettskriving, men ut ifra hvordan ordene uttaltes! Med andre ord har det skjedd en forandring i uttalen av tilnavnet. Fra å være Candi, som jeg skal vise senere kan ha sitt opphav i latin, har tilnavnet blitt gjort mer norrønt i sin uttale ved å tilpasse det til norrøne ordlyder .

Reversomskriften på M3 er mer slurvete utført enn på M1. Altså må man kunne anta at M3 sin reversomskrift er en etterligning av revesomskriften til M1. M3 er da sannsynligvis senere enn M1. M1 kan da representere den orginale reversomskriften.

Fra andre myntmesteromskifter på norske mynter kjenner vi til forkortinger: Ulfcel me fe[cit]. Dette gjelder også for Candi. Dette kan være en forkotelse av det lainske ordet Candidatus.

Candidatus er latin for hvitkledd, og har dets opprinnelse fra olditidens Roma. Hvor menn som aspirerte mot et politisk embede bar togaer, som var kalket eller bleket helt hvite. I Johannes åpenbaring 7,9 omtales:  ”Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle dem, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene”. Hvite kapper kan oversettes med Candidatus. Disse hvitkledde blir forklart til å være i Åp 7,14: "Herre," svarte jeg, "du vet det." Da sa han til meg: "Disse er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i lammets blod”.

Ulf Candi[datus] representerer nok ikke en hvitkledd person, eller en av disse kristne som er gjort rene i lammets blod. Ulf Candidatus kan være en kandidat og kan ha gått i lære. På bakgrunn av at myntene fra Ulf Candi[datus] er alle bærere av kristne motiver, kan Ulf Candi[datus] altså være en kandidat i et kloster. Han kan ha gått i lære i et kloster, eller ha hatt sin lære fra et kloster. Hvilket kloster er det så tale om? Jeg skal nå vise hvilket den kan være.

På mynten som angir myntmesteren Ulf Candi på reversen, altså M1, finner vi en adversomskrift. Steneresen skriver i sin avhandling at det er et fruktløst arbeid å prøve å finne ut hva denne omskriften betyr. Steneresen angir omskriften til å være +IH:.NEIO. Det er heller ikke så rart at han ikke får noe ut av den. Han skriver opp omskriften, som om den skal leses som en inneslutten omskrift. Men det er feil. Allerede på blant annet Keiser Agustus' mynter, ser man at omskriften kan vende utover. Det som bekrefter dette på denne mynten, er bokstavene E og N. Snur man på dette, får man isteden: HIOIEN. Bokstav nummer to i omskriften er annerledes fra bokstav nummer fire. Altså har disse forskjellig betydning. Vi kan da få: HLOIEN.

Benedictus abbedet av Bec i Normandi, ble i det ellevte århundre grunnlagt av Herluin. Han var en ridder, som omkring 1031 valgte å leve et liv i tro. Klosteret han grunnla ligger i dag i ruiner, men det moderne navnet Bec-Helloin, bevarer minnet av klosterets grunnlegger, Herluin. Når Herluins religiøse familie ble grunnlagt, er noe uklart, da man flyttet hovedkvarteret to ganger. Den første lokaliteten var  i Bonneville, hvor et kloster ble bygd i 1034. Her ble Herluin utnevnt til abbed i 1037. Men noen år senere valgte man å flytte klosteret til et bedre sted, 3,2 km lenger bort, hvor klosteret ble grunnlagt på bredden av elven Bec, som ga navnet til abbedet. Denne forflyttningen tok sted rundt 1040.

Omtrent to år etter, valgte Lafranc, en svært kjent læremester fra Avranches, å slå seg ned i abbedet Bec. Etter få år åpnet han en egen skole her, og kandidater strømte til fra alle kanter for å høre på hans lære. Skolen ble til en av de mest berømte skolene i vest-europa.

Uttalelsen av Herluin kan ikke med sikkerhet bekreftes av moderne fransk. Da Herluin nok må uttales med gammelfransk som grunnlag. Men for å få en viss ide om hvordan det skal uttales, må vi gå til stedsnavnet hvor Herluins kloster lå: Bec-Helloin. Bec står for bekk, mens Helloin henviser til abbed Herluin. Altså kan Helloin være den orginale uttalen av Herluin.

På Ulf Candi[datus] sin penning, M1, har jeg vist at omskriften kan være HLOIEN, samt at jeg har påpekt at man i norrøne tider skrev ord slik de ble uttalt. Altså kan uttalen av HLOIEN være heloien.

Hvis man i vikingetid eller middelalder tok med seg lære etc fra utlandet til Norge, kunne dette godt være av fransk eller latinsk opphav. For å kunne legge dette frem for de norrøne beboerne, måtte dette gjerne gjøres mer norrønt i uttale. Altså kan HLOIEN, som kan uttales heloien være en norrøn variant av helloin. Da med kun en e lagt til. Altså er disse to uttalelsene bemerkelsesverdig like. Og det er sannsynlig at omskriften HLOIEN henviser til abbed Herluin av Bec. Videre kan også bysten med bispelue være en avbilding ment å være Herluin.

Konklusjonen kan da sammenfattes slik:

ULF CANDI må være den orginale myntmesteromskriften, mens ULF CANPI og ULF CMNPI må være norrøne varianter av den første. Antar man at tilnavnet CANDI er av latinsk opprinnelse, kommer man opp med det latinske ordet Candidatus. Dette kan vise til kandidat. Da kan vi få betydningen av omskriften til å være Ulf kandidat.

Adversomskriften HIOIEN kan være HLOIEN, da I i HIOIEN er utformet forskjellig og kan ha forskjellig betydning. Uttalen er sannsynligvis heloien, da man skrev ord slik de ble uttalt i det norrøne Norge. Denne uttalen er nesten identisk med stedsnavnet Bec-Helloin, som kan være den riktige uttalen av abbed Herluin av Becs navn. Altså kan HLOIEN referere til abbed Herluin av Bec. Denne adversomskriften må med all sannsynlighet også omtale personen som er avbildet på adversen. Bysten med bispelue kan da være abbed Herluin av Bec.

Denne penningen, beskrevet hos Stenersen som M1, må kunne antas å utvilsomt være norsk fra tiden under Olav Kyrre. Men spørsmålet er hvorfor en slik fransk abbed kan være avbildet på en norsk mynt. En mulighet er at kirken har hatt myntrett. Med kirken mener jeg at myntretten kan ha blitt utøvet i et kloster. Myntmesteren Ulf Candi[datus] i klosteret, som kan ha vært et benedictus kloster, kan ha vært kandidat i skolen som Lafranc opprettet i abbed Herluins abbed. Om det er slik at et kloster i Norge hadde myntrett på Olav Kyrres tid, så kan det ha vært naturlig å framstille abbeden hvor dette antatte norske klosteret med myntrett kan ha hatt sin lære ifra. Eller at man fremstiller lederen av det klosteret,  som det norske klosteret springer ut ifra.
 

Kommentarer av forfatteren
 

På 1000-tallet må flere prester ha strømmet til Norge. Dette gjelder engelske og tyske. Man kjenner derimot bare navnet på biskoper, men kun et fåtall norske navn. Det er ikke før på 1100-tallet at flere norske navn opptrer i kildene.

De første norske kloster som ble grunnlagt, antar man at ble grunnlagt i tiden 1100-1150. Dette har man ut fra samtidige skriftlige kilder. Men dette er ikke ensbetydende med at de første norske kloster i virkeligheten tidligst ble grunnlagt i tiden etter 1100. Når de skriftlige kildene ikke er tilstede fra før denne tiden, må man allikevel holde dørene åpne for at klostre kan ha blitt grunnlagt lenge før denne tid. Det er også mulig at Knut den store grunnla et kloster på Nidarholm da han ble hyllet til norsk konge i 1028, slik som en engelsk kilde sier!

Når det gjelder hodepryden til M1 og M2, så må dette være en geistlig hatt. På både M1 og M2 synes korset ikke å være en del av omskriften, da det blant annet ikke har funksjon som orddeler. Korset på  M1 og M2 ser ut til å ha blitt plassert med intensjon på toppen av en hatt. Altså peker det mot at denne hodepryden, en spiss hatt med kors på toppen, må være plassert der med viten og vilje. Det må da være sannsynlig å anta at denne hatt skulle understreke at det var en geistlig person som ble avbildet på mynten.

Men hvorfor akkurat Normandie? Det er det ikke lett å svare på. Kirken i Norge var i en oppbygningsfase på 1000-tallet. Olav Kyrre fikk i 1078 et brev fra paven i Roma, hvor paven lar den norske kongen sende unge menn til å oppdras i den kristne tro ved det pavelige hoff. Dette på grunn av de vanskeligheter det var å sende utlendinger til Norge. Kongen var med andre ord villig til å la kristen kunnskap strømme inn over landets grenser. Så kunne den norske kongen sende folk så langt ned i europa, helt til Roma, for å tilegne seg kunnskaper. Da kunne han vel da ikke ha hatt vanskeligheter med å sende norske kandidater den mye kortere veien til normandi? Til en av de mest berømte skolene i vest-europa!

Når det kommer til lesing av adversen, at denne skal leses som en utadvent omskrift, så styrkes dette av at alle bokstaver som kan skrives feil vei på reversen er skrevet riktig vei. Og det er da mindre sannsynlig at nettopp de to eneste bokstavene, E og N, som det er mulig å skrive feil vei på adversen skulle ha blitt skrevet feil. Stempelskjæreren har nok hatt fulle kunnskaper om hvordan man må skjære et stempel, altså speilvendt, for å få frem riktige bokstaver og relieff.

Omskriften på reversen til M1 fra Greslifunnetskal skal orginalt være ULF CANDI O?. Ifølge Stenersen i sin beskrivelse av Greslifunnet skal siste bokstav være N på grunnlag av et annet eksemplar kjent fra "Rasmu's og Devegges" ufullstendige verk om danske middelaldermynter tillegg T.II CCXL. Reversomskriften blir så i helhet ULF CANDI ON. Men ut fra de andre senere myntene som angir Ulf Candidatus, må man anta at den orginale forkortelsen må være ULF CANDI. Samt at et eksemplar av M1 fra Mågefunnet på reversen kun har omskriften ULF CANPI (tilsvarende M2). Preposisjonen ON kan muligens forstås som at Ulf innehar et kandidatur!




 

Kilder

Jeg vil takke for Jørgen Sømods nyttige og kritiske tilbakemeldinger, og Erling Georg Larsens nyttige kommentaterer.

 
Litteratur
 

Det norske bibelselskap 1978. Bibelen. 3 utg. Clays Ltd., England 1996.
Diplomatarium Norvegicum.
L.B. Stenersen. Myntfundet fra Græslid i Thydalen. Christiania 1881, 75 s. VII pl.
Brita Malmer. A contribution to the numismatic history of Norway during the eleventh century. Commentationes de nummis saeculorum IX-XI in Suecia repertis. Stockholm 1961, s. 223-376 ill.

Hans Holst, Mønt, Nordisk Kultur 29, 1936 p. 97 på Pl. I nr. 14 avbilder M2
Kolbjørn Skaare. Norges Mynthistorie, bind I. Oslo-Bergen-Tromsø 1995, 347 s. ill.
Erik Gunnes. Norges Historie, bind 2: Rikssamling og Kristning. Oslo 1976.
 

Internett
 

http://www.katolsk.no/biografi/anselm.htm 

http://www.catholicity.com/encyclopedia/b/bec,abbey_of.html
http://www.britannia.com/history/resource/abbots.html

http://www.katolsk.no/artikler/middelalderkloster/kap_24.htm

[Publisert 24.06.2008]