Avskjedsmedaljen - Til minne af godt kamratskap
Når man skal legge fokus på en enkelt medalje med tilknytning til garden er historien om gardens tid i Stockholm også en vesentlig del av fortellingen. Ja, for det var jo her det gode kameratskapet mellom de norske- og svenske soldater startet, og det som ga utgangspunktet for den flotte medaljen de norske gardister hadde med seg i bagasjen da de reiste hjem til Christiania den regnfulle formiddagen 30 september i 1888.
Det er under unionen med Sverige at det norske gardekompaniet ble opprettet. Året er 1856 og Oscar I er den tredje unionskongen over broderrikene. Kong Oscar som var født i Paris var en behersket og veltalende mann og han var meget godt likt i Norge. I motsetning til sin far Carl Johan var Oscar ingen utpreget militær, og unionen var under hans regjeringstid inne i en fredelig periode. Unionskongene hadde i henhold til den norske grunnloven av 1814 rett til å holde en norsk garde(ordet garde er fransk og betyr opprinnelig fyrstelig æresvakt/sikkerhetsvakt) av frivillige i Stockholm, og det var allerede fra 1816 vært plassert et norsk jegerkorps fra Akershus ved Stockholms garnison. Men det var først da den norske hæren var gjennom organisatoriske endringer at det i året 1856 ble bestemt å opprette et kompani av norske gardister i Stockholm.
Den norske garde i Stockholm hadde forlegning i Norra Kasern ved hjørnet av Storgatan og Skippergatan. Norra Kasern var opprinnelig bygget som privatbolig på 1700-tallet, men var senere tatt i bruk som både sykehus, politistasjon og brannstasjon. Når garden tok bygningene i bruk sto det fremdeles en brannsprøyte i gården.
Den norske garde var innordnet under Stockholms garnison og hadde vekslende vakttjenester sammen med de svenske gardeavdelinger på kongens slott og ved Arveprinsens Palé på Gustaf Adolfs Torg. Gardens menn gjorde også prosesjoner ved de aktuelle offentlige hendelser i Stockholmstiden, som f.eks. æresvakter ved kong Carl XVs kroning i Storkyrkan i 1860 og ved Oscar IIs kroning i samme kirke i 1873. Soldatenes dager i Stockholm hadde forløp omtrent på samme måte som dagens soldater ved Husebyleieren, med militære øvelser, vakttjeneste og parader.
Under tiden i Stockholm imponerte også de norske gardister med sine skiferdigheter, da spesielt i hopp som var lite utbredt i Sverige. Det påstås at det var de norske gardister som lærte Stockholms befolkning å gå på ski.
Nordmennene var også godt likt av de svenske ”fruntimmer” i Stockholm. De norske soldatene som var noe yngre enn de svenske soldater ble sett på som mer spennende og annerledes da de også pratet et annet språk og hadde flottere uniformer. Det hente at de svenske damer betalte 75 øre for å få en norsk gardist til kavaler en kveld, mot de svenske livgardistene som kun fikk 50 øre for samme ”jobben”. De norske gardisters tiltrekning på det motsatte kjønn gjorde jo selvfølgelig at det fra tid til annen oppsto en liten slåsskamp eller to med de svenske soldatene, men de ble alltid gode venner igjen senere.
Det norske forsvaret fikk ennå en ny omorganisering i 1887, og det ble med dette også bestemt å styrke garnisonen i Christiania. Dette resulterte i at regjeringen ønsket å flytte de norske gardister fra tjenesten i Stockholm til Christiania(Oslo) for å fylle mangelen på soldater i den norske hovedstaden. I Norge på denne tiden var det en sterk opposisjon mot den svensk/norske unionen og mange av disse besatt verv i den norske regjering. Til tross for at opposisjonens medlemmer i regjeringen hadde motarbeidet kongen ved flere tilfeller gjorde kongen ingen vanskeligheter ut av situasjonen når det gjaldt flyttingen av de norske gardister til Norge. Han godkjente forflytningen og bemerket at Gardens tilstedeværelse i Christiania ville være med å styrke den norske hovedstads ordensvern, noe han mente det var et behov for. Det ble så bestemt at den norske garde skulle dimitteres fra tjeneste i Stockholm 25 september 1888, og kongen selv var tilstede denne dagen og takket for den tjeneste de norske soldatene hadde gjort i Sveriges hovedstad. Det ble senere samme kvelden arrangert flere festligheter for de norske gardister. Offiserene ble invitert på avskjedsfest på Hasselbacken hvor de svenske offiserer fra Stockholms garnison laget en storslagen fest. Etter middagen tok Kommandanten i Stockholm, general Taube ordet og takket de norske offiserer for ”god vakt”. Han ba også på garnisonens vegne om å få overlevere de norske offiserer den til anledningen pregede medalje gitt av svenske offiserer. Medaljen ble også de neste dagene tildelt de norske underoffiserer og menige soldater som ble dimittert fra Stockholms garnison denne dagen.
Medaljen som på adversen bærer kong Oscar IIs portrett er utført av den svenske myntgravør Lea Ahlborn og ble preget i 32 mm i sølv ved Kungliga Mynten i Stockholm. Rundt portrettet er kongens tittel OSCAR II SVERIGES OCH NORGES KONUNG. Medaljens revers har teksten TILL KONGL. NORSKA GARDEKOMPANIET * som omskrift og i midtfeltet MINNE / AF / GODT KAMRATSKAP / - * - / AF / STOCKHOLMS / GARNISON / 1888. Medaljen er en etui-medalje som kun ble preget i sølv, og er ikke til å bæres. Det finnes noen eksemplarer av medaljen som dessverre ved senere anledninger har fått påmontert hempe, men dette er ikke originalt. Medaljen finnes også i bronse, men ble aldri utdelt i dette metallet og må derfor anses som et avslag for å teste stemplene før pregingen. Når det gjelder antall pregede medaljer sier kildene veldig lite om dette. Det vi vet er at medaljen ble tildelt alle som ble dimittert fra Stockholm i 1888, offiserer som menige. Antallet soldater var dette året 123 gardister inkludert hornblåsere og ordonanser, og det må derfor antas at dette er det antall medaljen er utført i.
Men det er viktigheten med medaljens reverstekst som bør fremheves i en slik artikkel, for som det står skrevet på denne; MINNE AF GODT KAMRATSKAP, vises det virkelig til at de norske gardister ble satt godt pris på av sine medsoldater i den svenske hovedstaden. Vi må ikke glemme at fra et historisk ståsted er det sånn at de svenske og norske soldater ofte har kjempet og hatt flere trefninger mot hverandre helt siden vikingtiden, og at det av denne grunn har vært flere barrierer å overvinne for både svenskene og nordmennene når vi gikk inn i unionen sammen. Men selv om nordmennene nå ble styrt av en svensk konge har de ikke vist mangel på sin lojalitet når det virkelig var behov for dem. Dette beviste de da de måtte stå skulder til skulder med det svenske kavaleriet og gå væpnet mot en sint folkemasse som hadde møtt opp i Stockholmsgatene for å demostrere i sympati ovenfor danskene som kun noen måneder tidligere hadde tapt den Schleswig-Holstenske krig mot Tyskland. De rasende demonstranter tok etter hvert til fornuften denne marskvelden i 1865 og hele episoden endte godt, uten trefninger. De norske gardister ble etterpå roset for å opptrådt forsvarlig ovenfor folkemassene.
Men det er ikke bare ved denne episoden at soldatene viser sin lojalitet. Bare det at hele kompaniet i alle de år de oppholdt seg i Stockholm gjorde sine daglige oppgaver med stor tilfredshet uten å opponere mot svenskenes militære styremåte gir godt skussmål. Dette til tross for den trykkende politiske opposisjonen i Norge som hele tiden jobbet med å frarive Norge fra det svensk styret.
De norske soldater som offiserer ble generelt godt likt av Stockholmsbefolkningen med sin hyggelige fremtreden og alltid pliktoppfyllende tjeneste. Det råder ingen tvil om at det var godt kameratskap i Stockholmsgarnisonen.
Medaljen fra 1888 er en inspirasjon for meg og vitner jo som sagt om at god tjeneste kan gi flott belønning. Og i disse dager hvor vi nettopp feirer jubileum for oppløsning av unionen med Sverige kan vi jo sende tankene tilbake til de menn som gjorde denne gode tjeneste i broderlandet og gjorde seg fortjent til denne medaljen. For det å belønnes for noe for god innsats skal man sette umåtelig stor pris på synes jeg, selv om det bare måtte være å ta skarpskyttermerket i bronse en enkel gang i livet. For slike utmerkelser uansett størrelse er med å gir den enkelte person en større selvtillit og tilfredshet med sine målsetninger, noe som også kan komme godt med senere i livet.
Forfatteren tjenestegjorde som korporal 251 Antonsen, i Kp.2 tropp 2 i 1992-1993